Øystein Schierning Eldegard er utdannet psykolog med en lang og pågående idrettskarriere. Både fra interkretsnivå i juniorfotball, og volleyball i norsk eliteserie i flere år, samt landslagserfaring i volleyballen i en tre-års periode. Han spiller nå som kaptein for klubben sin i den norske eliteserien i volleyball. 

Øystein brenner for at enhver utøver skal få nyte all idrettsgleden fotballen kan gi, samt optimalisere utøveres muligheter for utvikling individuelt og i lag. Hvis en utøver i klubben opplever mentale barrierer eller problemstillinger som en strever med å komme over på egenhånd og med hjelp fra trenere, kan han bidra med en annen type kompetanse. Denne kompetansen vil være basert på evidensbare psykologiske intervensjoner, samt hans egne erfaringer innenfor idretten/toppidretten. 

Øystein har tidligere hatt et samarbeid med Ullern fotball og ønsker nå gjenoppta dette gjennom et samarbeid med hans psykologklinikk på Majorstuen – Angstklinikken. 

Tilgjengelig dagtid mandager og fredager.

Ved interesse ta kontakt på e-post: oystein@angstklinikken.no

Info om priser for enkelttimer (ta evt kontakt ved ønske om pakketilbud) : https://www.angstklinikken.no/priser-og-booking/

Sportslig leder Magne Aarvik

En ny fotballsesong er kommet til en ende. En drøss av treninger, kamper og løkkeaktiviteter har blitt gjennomført. Noen av disse vil bli sett tilbake på som årets høydepunkt – andre vil gå i glemmeboka. Noen ga god læring, og noen ga mindre. Enkelte ganger skjedde kanskje den største læringen når spilleren strevde som mest – andre ganger når man virkelig fikk noe til. Akkurat når og hvordan læring skjer er svært vanskelig å fastslå, men i vår klubb har vi noen felles, grunnleggende tanker om hva som gir læring i fotball og hvordan vi kan legge til rette for at det kan finne sted. I år har jeg noen ganger fått erfare at det lever noen misforståelser rundt hvordan vi som klubb forsøker å jobbe, og dermed erkjent at det ikke har blitt investert nok innsats i å kommunisere dette ut. Således ønsker jeg her å fortelle mer om klubbens syn på trenerrollen og læring i fotball. 

Kampen som utgangspunkt 

Spesifisitetsprinsippet står sentralt i all treningslære. Det at du må trene på det du skal utføre er et konsept som de fleste nikker anerkjennende til. Men hva er spesifikt for fotballen som idrett? For å svare på det må vi ta utgangspunkt i kampen. Hvilke oppgaver er det som ligger for den enkelte spilleren i kampen? De aller fleste barn får på et relativt tidlig stadium med seg at vi prøver å score mål. På et noe senere stadium, for de aller fleste, skjønner man også at det å hindre mål er en del av konkurransen som en fotballkamp er. Så riktig som dette er, er det fortsatt litt for tynt til å beskrive hvilke handlinger som bidrar til at laget får til dette. Jeg har ofte forsøkt å trøste barn som feilaktig er misfornøyd med egen innsats fordi de ikke scora, men som bidro til laget på så mange andre måter. 

Enten det er å drible, takle, eller å hjelpe laget i riktig retning med gode pasninger, er det en ting som er felles for de små oppgavene som skal løses underveis i en fotballkamp: I alle må det tas valg. Hvilken vei skal jeg gå med ballen? Hvor hard bør pasningen være? Hvor stor fart skal jeg gå mot ballføreren med? Skal jeg falle av eller gå på? I fotball havner spillerne kontinuerlig i 

situasjoner som må tolkes, hvor vi ofte har flere valgmuligheter. Vi skiller mellom valg av handling, for eksempel å velge å sentre i stedet for å drible, og valg av utførelse, for eksempel å velge å sentre med utsiden av foten fordi det passet i akkurat den situasjonen. For å kunne ta effektive valg, det vil si valg som bidrar til lagets overordnede oppgaver – score mål eller hindre mål - må spillerne oppdage og tolke informasjon i kampen. Er det noen som kommer mot meg når jeg har ballen? Er det noen på laget mitt som får en scoringssjanse om raskt spiller ballen dit? Burde lagkameraten min få ballen foran seg eller på fot? Hvilken spiller på det andre laget må jeg dekke opp? Dette er banale eksempler på de mange detaljene som spillerne kan skaffe seg selv en fordel av å oppdage. Fotballens spesifikke egenart stiller krav til at spillerne kommuniserer med omgivelsene på en måte som gjør at de kan ta gode valg. 

Hva som skjer underveis i en fotballkamp er også høyst uforutsigbart, og ingen situasjoner er helt like. Dette er også en av grunnene til at det blir sett på som en av de mest komplekse sportene vi har. Hvis man legger til grunn at spillerne må lære seg hvordan effektivt kommunisere med det de har rundt seg, hvilke valg de burde foreta seg, og hvordan utføre disse: Hvilke føringer gir det for hvordan øve? Hvis man også legger til grunn at kommunikasjon, valg, og utførelse skjer i et tempo som gjør at de fleste handlinger er ubevisste: Hvilke føringer gir det for hvordan lære? Det vil si at det meste av det spillerne gjør i en fotballkamp, gjør de uten at bevisstheten er med på laget. Når du registrerer en bil bremse på veien foran deg, skjer din nedbremsing uten å tenke «nå må jeg flytte foten til venstre for å bremse». Når en spiller tar med ballen til venstre fordi motstanderen tok et skritt til høyre, skjer det uten å tenke «nå må jeg ta ballen med meg den veien fordi motstanderen gikk dit». 

Fotballutdanningen har gjerne hatt en tradisjon for å bryte ned fotballspillets handlinger til isolerte bevegelser – eller «tekniske ferdigheter»: Hvordan føre ballen, hvordan sentre, hvordan skyte, osv. For at man skal kunne få øvd skikkelig på teknisk utførelse har mange fotballtrenere, meg selv inkludert, sverget til øvelser uten motstander hvor et høyt antall repetisjoner med en korrekt utførelse blir sett på som det optimale. Hvis vi ser for oss spillerne i dribleløyper, eller som slår pasninger fra A til B på trenerens ordre: 

Hvor mye blir disse utfordret i å se opp og oppfatte omgivelsene mens de fører ballen? Eller å kontrollere ballen ut fra hva en motstander gjør? Eller å slå pasningen tilpasset en situasjon? Åpenbart ledende spørsmål, som mange ganger har trigget frem følgende spørsmål i retur: ” Men hva skal de gjøre da? Bare spille?” 

Svaret på det er både ja og nei. Hvis man alltid møter opp og bare deler opp i to lag vil man for sjeldent legge til rette for den enkelte spilleren. I vår klubb etterstreber vi å ha aktiviteter som gir spillerne glede og læring, uten å bevege oss for langt vekk fra fotballens spesifisitet. Vi tror at spillerne lærer best gjennom å erfare hvilke løsninger som fungerer i ulike situasjoner. Gjennom prøving og feiling i en fotballkontekst (ball, retning, motspillere, medspillere) lærer barn hvordan de selv kan bidra til laget. Hvis de også har en trener som forenkler og tilpasser spillsituasjoner, øker sjansene for at de gradvis mestrer de mange små oppgavene som de må utføre når laget skal på cup. 

Trenerens rolle Først og fremst skal en trener se alle og skape et miljø som gjør at samtlige spillere på treningen tør å uttrykke seg. Dette er et stort ansvar som medfører mange handlinger som alle trenere burde tenke på før de tenker på læring i fotball. Uten å etablere trygghet, tillit, trivsel og glede, er det lite hensikt å lese videre om hvordan skape læring. Likevel er det læring akkurat denne teksten konsentrer seg om. De neste avsnittene handler om hvordan vi ønsker at trenerne våre utøver sin rolle mens spillet pågår. 

Når en spiller er engasjert i en fotballspesifikk øvelse med passelig kompleksitet (for eksempel ikke for mange spillere), vil mye av læringen skje av seg selv. Den nasjonen som produserer flest profesjonelle fotballspillere er Brasil. Mange av disse kommer ikke fra akademi med profesjonelle trenere, men gatefotball. Her til lands er det også mange tidligere fotballhelter som vektlegger løkkefotball når de skal forklare hvorfor de oppnådde sitt nivå. Dette er ikke noe jeg trekker frem for å si at man ikke har nytte av fotballtrenere, men for å poengtere at det finnes mange eksempler på god læring som har skjedd uten tilbakemeldinger og instruksjon. Dette er læring som en trener kan og bør legge til rette for. I våre kurs for barnetrenere etterstreber vi å skape en forståelse for at man kommer veldig langt med å velge gode aktiviteter og organisere disse effektivt. Barns evne til å omsette tilbakemeldinger til læring er lite utviklet. De trenger rett og slett å erfare veldig mange ganger. Noen ganger kan faktisk prat fra treneren, som har den gode intensjonen om å skape læring, være med på å redusere antall lærerike erfaringer. Det betyr ikke at en trener ikke skal prate, men hen burde absolutt være bevisst på hvor mye og når. 

Videre er et godt spørsmål hvordan en trener kan hjelpe spillerne mens en aktivitet eller fotballkamp pågår. I innledningen min nevnte jeg at vi som klubb har blitt konfrontert med noen misforståelser rundt hvordan vi som klubb jobber, og mange av disse handler om hvilke forventinger man har til hvordan en trener ”coacher”. Vi utdanner og oppfordrer våre trenere til å være engasjerte, støttende og hjelpe spillerne mens spillet pågår. Vi oppfordrer de også til å ikke frata barna muligheten til å prøve og feile. Hvis en trener i for stor grad forteller spillerne hva de skal gjøre, får de ikke muligheten til å utvikle sin evne til å ta valg i samme grad. Det tar mest sannsynlig også bort en del av gleden ved å spille. Det vi derimot ønsker er at en trener er aktiv i å hjelpe spillerne rette oppmerksomhet mot de omtalte små oppgavene som spillerne må løse i kampen. (Med det menes f eks Hvor er motstandere som er «farlige» nå? Hvordan kan du komme i scoringsposisjon? Kan Lise trenge noen å sentre til nå? Er det viktigst å stenge rommet på innsiden eller utsiden? (osv.) Og ikke minst positivt å forsterke alle de små mestringsøyeblikkene som oppstår! Om treneren også mestrer å se hvilken av disse oppgavene som spillerne strever med, er det en faglig vurdering hvordan gå frem for å hjelp dem med det. Det er en stor forskjell på å si ”Du burde ha sentra der”, og å spørre (i en pause eller stopp i spillet) ”hvorfor valgte du som du gjorde i sted? Så du noen andre løsninger? Hvilken løsning hadde størst sjans for å lykkes?”. Noen ganger trenger kanskje spillerne en liten, men ganske direkte, dytt også for å kaste seg ut i noe de er mindre trygge på. Mange spillere har godt av litt støtte for å gjøre mer krevende handlinger som å kaste seg inn i dueller, skyte selv eller å utfordre motstandere med ballen. Andre ganger trenger de kanskje bare noen flere forsøk. 

Enkelte innspill som har kommet i løpet av årets sesong, avdekket forventninger til treneren som er litt på tvers med hva klubben forventer. I kamper hvor det andre laget har putta noen baller i nettet hender det at noen ønsker at treneren skal fortelle spillerne hva de skal gjøre. Noen ganger er det kanskje så stor forskjell på lagene man må prøve å aktivt å styre de utpå der til en noe mindre ubehagelig opplevelse. Andre ganger er det kanskje riktig å la dem streve litt. I noen Ullernlag er læring mer sentralt – i andre kan prisen for et nytt tungt resultat være langt tyngre enn den eventuelle læringsgevinsten… Det kan være stort potensiale for læring i en god motstander, men kanskje er det ikke like mye læring i en for god motstander. Andre kritiske spørsmål er knyttet til at «spillerne bare spiller og ikke øver på noen ting på trening». Kanskje burde man kritisk reflektere over om de blir utfordret på kommunikasjon+valg+utførelse mer enn man tror. Men kanskje burde treneren også kritisk reflektere over om fotballøvelsen gav nok repetisjon, eller var for kompleks. 

Noen synes de yngre barna sentrer for lite og ikke lærer lagspill. I noen tilfeller strever et barn med å bry seg om andre i laget enn seg selv, men ofte burde vi kanskje justere forventningene til hva spillerne er i stand til ut fra hvor de er i sin fotballutvikling. For det første kan det være vanskelig nok å se seg rundt mens man kontrollerer en ball med føttene, for det andre er spillet som nevnt komplekst og kaotisk – ikke minst for et barnehode. Jeg har mange ganger sett barn få til et godt samspill i en 3 mot 3 kamp, for så senere i økten gå seg mer fast med ballen og klynge seg når vi spiller 5 mot 5. Har de blitt mindre samarbeidsvillige? Har de blitt dårligere på utførelsen av en pasning? Eller spiller de en mer kompleks fotballkamp som stiller større krav til deres evne til å kommunisere og velge handling? Har de da hatt for lite repetisjoner uten motstander til å treffe ballen skikkelig? Eller trenger de mer øvelse i spillsituasjonene, så de kan finne mer hensiktsmessige løsninger enn å ta med ballen selv rett inn i et flertall forsvarere? Vi er opptatt av å hjelpe barna utvikle evnen til å gjøre valg til det beste for laget i lys av spillets hensikt, fremfor å fortelle barna at en pasning er god lagånd, mens å ta med ballen selv er å anse som egoistisk.

Forhåpentligvis har du som leser dette fått noen tanker som kan være oppklarende for hva en trener prøver å oppnå. Som alle spillerne, har nok alle klubbens trenere noe å lære om hvordan utføre en krevende oppgave. Som klubb har vi nok noe å lære om hvordan hjelpe trenerne til å hjelpe spillerne. Men at intensjonen er å gjøre sitt beste for å legge til rette for alle i Ullerntøy skal ingen være tvil om. Kanskje er du fortsatt kritisk til denne måten å jobbe på. I så fall er du hjertelig velkommen til å dele dine tanker med oss. Vi har gjort små og store endringer før, og jakter fortsatt forbedring!

Med beste hilsen

Runar Storli Mathiassen 

Utviklingsleder

Ullern Fotball