Hva skal til for å løfte jentefotballen?

Det har vært mange artikler som argumenterer for at jentefotball ikke tas tilstrekkelig på alvor. Det argumenteres med at jentene ikke får det opplegget de ønsker, at det er for lite profesjonelt og at det fokuseres for mye på det sosiale. Dette er en viktig debatt, men den blir dessverre for generaliserende.

Forskning viser at det er en sterkere tilknytning mellom Amygdala (det emosjonelle senteret), og Hippocampus (hukommelsessenteret) i en kvinnelig hjerne (Mosconi, 2020), og kjønnsforskjeller i hjernens respons på empati-utløsende situasjoner (Singer med flere, 2006). Selv om forskningen på dette ikke gir en direkte fasit, kan det delvis være med på å forklare et tilsynelatende «kultur- og holdningsproblem». Funnene tilsier at jentefotballspilleres prioritering oftere kan være å ta vare på hverandre og å vise omsorg.

I følge Mosconis forskning er det også forskjell på den delen av hjernen som prosesserer visuell informasjon. I netthinnen har jenter flere P-celler (celler som er ansvarlige for å oppdage farger, former og detaljer), mens gutter har flere M-celler (celler med ansvar for å oppdage blant annet bevegelse). Dette kan bety at gutter har en fordel når det kommer til å oppfatte og reagere på bevegelige objekter i omgivelsene.

I sine respektive doktorgradsprosjekter har Marlene Persson (forsker ved Nova Oslo Met) og Lars Erik Espedalen (stipendiat ved Forskningssenter for barne- og ungdomsidrett ved NIH) funnet at jenter og gutter har ulik motivasjon for deltakelse i idrett. De har identifisert tidlig profesjonalisering og for stor grad av «seriøsitet» som hovedårsak til frafall blant unge idrettsutøvere. Persson legger frem at flertallet av guttene uttrykker et ønske om å satse i en alder av 13 år, og at det er motsatt hos jentene. Både Persson og Espedalen viser også til at flere jenter enn gutter slutter i idretten grunnet skader og/eller sykdom.

Denne forskningen gir oss heller ikke en fasit, men en forståelse av at det å ta jentene på alvor ikke nødvendigvis betyr at de trenger et «mer profesjonelt opplegg».

Som nevnt innledningsvis, er noe av det man oftest leser om i artikler som omhandler jentefotballen, at de må bli tatt på alvor. Dette blir ofte slengt ut uten mer forklaring om hva det egentlig vil si. Så hvordan kan vi finne gode løsninger på et problem vi ikke har klart å definere?

I stedet for å tilpasse opplegget med jentene som utgangspunkt, prøves det å tilpasse jentene etter et opplegg som har guttene som utgangspunkt. Dette gjelder hele veien, fra de er små til de blir voksne. For å løse dette problemet burde man fra tidlig alder ha egne treninger for jentene, uten at man skal frarøve de som ønsker å trene med guttene muligheten til det. Da har vi mulighet til å tilpasse opplegget for jentene allerede fra de er små, med nettopp de selv som utgangspunkt. Videre må NFF sette seg inn i jenters fysiologi, og bruke dette i trenerutdanning for å sikre bedre forståelse og tilpasning blant trenere. Klubbene har også et ansvar når det kommer til hvilke personer som får roller innen jentefotballen. De bør forsikre seg om at disse har en forståelse av at det som gjøres på guttesiden, ikke bare kan kopieres ukritisk inn på jentesiden. Det krever en innsats både hos klubb og trener i å skaffe seg mer kunnskap om jenter.

Jentefotballen har lenge blitt nedprioritert på flere områder, men å ta jenter i fotballen på alvor, handler om så mye mer enn øvelsesutvalg. Det må også etter hvert tas hensyn til faktorer som menstruasjon og hormoner som påvirker både trening og livskvalitet. Det første og viktigste stedet å starte for å få jentefotballen dit vi ønsker, blir derfor å skaffe oss kunnskap om jentenes fysiologi. Da kan vi i større grad tilpasse opplegget, og få et mer skreddersydd opplegg for jentene.

Vi skylder virkelig jentene at dette blir gjort noe med. Det er ikke deres feil at vi som jobber i fotballen rundt omkring i landet har brukt alt for lang tid både på å forstå problemstillingen, opparbeide nødvendig kunnskap, og således ikke klart å gi jentene det opplegget de virkelig fortjener.